Arter i sjøen

Breiflabb

Breiflabb Breiflabben blir ofte observert halvveis nedgravet i sand og er lett å overse på grunn av sin gode kamuflasje. Den er en typisk bunnfisk og lever fra fjæra og ned mot 2000m. Trivest best på bløtbunn, men det er ikke uvanlig å finne den på hardbunn.
Breiflabben ligger helt urørlig på bunnen og lokker til seg nysgjerrige byttedyr med «fiskeredskapen» sin. Når byttet er nære nok sluker den det. Andre fisker er den vanligste føden, men breiflabben kan også ta dykkende fugler.
Under gytingen på våren trekker breiflabben ned på store dyp. Når eggene er nyklekte henger de sammen i lange geleaktige bånd på opptil 10 m som flyter opp mot overflaten. Yngelen lever pelagisk frem til den er omtrent 6 cm, da søker den mot bunnen.
Breiflabb er vanlig øst i Atlanteren fra Vest-Afrika og nordover til Barentshavet, i Middelhavet og Svartehavet. Finnes også vest i Atlanteren langs kysten av Nord-Amerika.
I Norge er den vanlig langs hele kysten.

Kamskjell

Kamskjell (Pectinidae) hører til dyrerekken bløtdyr.
Muslinger har vanligvis to lukkemuskler, en fremre og en bakre, men hos kamskjell er den fremre helt tilbakedannet. Den bakre lukkemuskelen er derimot meget godt utviklet.
Stort kamskjell (Pecten maximus) er den største arten i norske farvann.Det kan bli over 20 år gammelt, og er blir vanligvis opptil 15-17 cm stort. Skjellet er asymmetrisk med en flat og en buet skalldel, der den flate skalldelen har oftest gulbrun bunnfarge og mørkere brunt mønster, mens den buete skalldelen er gulhvit.
Utbredelsen er fra ytre Oslofjord til Vesterålen og lever fra om lag 5 til 60 meters dyp.

Visste du forresten at kamskjellet har øyner langs hele dens åpning. Ofte når du svømmer over et kamskjell føler det seg truet og prøver å stikke av ved å svømme vekk.

Rognkjeks

Rognkallen (hannen) i sin røde gytedrakt standhaftig på plass for å vokte eggene.
Som dykker kan man svømme bort til fisken og stryke den forsiktig på ryggen uten at den flytter seg.
Rognkjeksa (hunnen) er grønn.

Rognkjeksen er meget karakteristisk, og kan vanskelig forveksles med andre arter langs vår kyst. Fasongen er rund og klumpet og den har 7 rekker av benknuter på kroppssidene og langs buken. Den 1. ryggfinnen er skjult av en høy kam med benknuter. Huden er tykk. Mest karakteristisk er allikevel den kraftige sugeskiven som sitter på buken mellom brystfinnene. Hannfisken, som kalles rognkall, har noe større hode og brystfinner en hunnfisken.

Under gytetiden blir rognkallens buk vakkert rødlig. Hunnene er grønnlige. Rognkjeksen kan bli 63 cm og 5,5 kg, mens rognkallen blir opptil 55 cm.

Hummer

Europeisk hummer (Homarus gammarus) er en stor hummer-art som ligner på amerikansk hummer

Den europeiske hummeren blir vanligvis opptil 50 cm lang og kan veie 5 kg. Det skal være fanget eksemplarer på 10 kg på Shetland. Den har en blåsvart farge, men den kan variere alt etter levested.

Europeisk hummer er en tifotkreps og har derfor fem par gangben, der det første paret er omdannet til to kraftige klør. De to klørene er ulike, knusekloen er stor og kraftig og blir brukt til å knuse skalldyr, mens den mye mindre og slankere saksekloen blir brukt som våpen.

Torsk

Atlanterhavstorsk (Gadus morhua) eller torsk, som man gjerne sier i Norge, er en fiskeart i torskefamilien. I norsk sammenheng er denne arten den kommersieltviktigste matfisken i denne familien.

Torsken kan bli opptil 150-200 cm lang og veie opp mot 60 kg. Den kjennetegnes gjennom «hakeskjegget», som egentlig er en finne.
Torsken har dessuten tre ryggfinner og to gattfinner. Farger varierer med habitatet.
I havområder med mye alger får gjerne skinnet et rød- eller grønnskjær, mens fisk som lever nær bunnen eller over sandbunn gjerne blir blekgrå i fargen.
I vill tilstand vil det ta fra to til ti år til torsken er kjønnsmoden. Den gyter vanligvis i mars/april, og eggene er pelagiske (flytende i vannmassen). Klekking skjer fra to til fire uker etter befruktning, avhengig av temperaturen.
Torsken gyter i såkalte 'batch', det vil si at den slipper ut porsjoner med rogn i løpet av hele gytesesongen. Den kan gyte mellom 10 og 20 slike batcher. Atlanterhavstorsken kan bli mer enn 20 år gammel.

Ordet «torsk» kommer av det gammelnorske turskr som betyr turrfiskr – tørrfisk. Det finnes to varianter av arten; såkalt vandrende oseanisk torsk og norsk-arktisk torsk, også kalt skrei, og mer eller mindre stasjonær kysttorsk.

Lyr

Lyren kan bli inntil 130 cm lang og 10 kg. Den mangler skjeggtråd og er underbitt.
Sidelinjen er mørk og tydelig. Den buer markant nedover under første ryggfinne og dette kan brukes til å skille lyren fra sei som har en rett og lys sidelinje.

Lyren er utbredt nordøst i Atlanterhavet, fra nord i Marokko til Finnmark i Norge og Island. Den er mest tallrik rundt De britiske øyer.
Lyren er også registrert sør i Østersjøen.
I Norge finnes den langs hele kysten, men er mest vanlig langs vestlige og sørlige deler.
Lyren finnes fra overflaten og ned mot 200 meters dyp og er bentopelagisk. Liker seg best over hard bunn gjerne i nærheten av land.
Lyren lever hovedsakelig av andre fisker. Den kan også ta krabber og reker. Lyren samles i stimer i gytetiden.
Gytingen skjer om våren eller tidlig på sommeren.

Sei

Sei er en fisk i torskefamilien. Den kan bli opptil 120 cm lang og veie over 20 kg.
Buken og sidene er sølvgrå, mens ryggen er mørkere. Bare ungfiskene har en kort skjeggtråd.

På vestlandet, refereres sei til etter størrelse, hvor små-sei kalles mort eller pale-mort. Mellomstore kalles pale, mens det er bare "Pale" av betydelig størrelse som kalles Sei (dvs 3-4 kg og oppover). Tilsvarende sier man småsei, stabbsei og storsei andre steder i landet, blant annet i Nord-Norge.
Seien er i dag en populær sportsfisk og en av våre viktigste matfisker.
Tradisjonelt har sei blitt foredlet til såkalt gammelsei som i dag forhandles som tradisjonsfisk.

Hvitting (Kviting)

Hvitting (bleike), (Merlangius merlangus), eller (på nynorsk) kviting (av hvit) er en fisk i torskefamilien.
Hvittingen kan bli inntil 70 cm lang og 3 kg, men vanligvis ikke lenger enn 50 cm.
Den er sølvgrå i fargen, mørkere på ryggen og lys på buken. Kun unge individer har en liten skjeggtråd. Munnen er overbitt. Sidelinjen gjør en svak bue over brystfinnene, som har en svart flekk ved roten. De tre ryggfinnene og to gattfinnene har kun bløtstråler.
Den første ryggfinnen har 12 - 15 bløtstråler, den andre har 18 - 25, og den tredje har 19 - 22. Den første gattfinnen har 30 - 35 bløtstråler og den andre har 21 - 23.

Piggvar

Piggvar (Psetta maxima) er en flyndrefisk i varfamilien. Den har en tykk nesten rund kropp, med lengde opp til 1 m og vekt på 25 kg.
Den er vanligvis venstrevridd og ligner på slettvar, men kjennes lett fra denne på at skinnet på den fargede siden (oppsiden) har spredte beinknuter, dessuten er kroppsformen bredere.
Den fargede siden er gråspraglet, blindsiden vanligvis rent hvit bortsett fra noen mørke flekker ved hodet.

Piggvaren lever på sandbunn, helst på forholdsvis grunt vann. Den er mest aktiv om sommeren, om vinteren ligger den mye i ro. Den lever av børsteormer og andre bunndyr. Piggvaren er utbredt langs det meste av norskekysten.

Taskekrabbe

Taskekrabben (Cancer pagurus) er en krabbeart som er vanlig på hard bunn i Nordsjøen, Nordvest-Atlanteren og Middelhavet.

Ryggskjoldet til taskekrabben er rødbrunt hos voksne dyr, men kan grense til lilla hos helt unge individer.
Fra tid til annen dukker det òg opp eksemplarer med hvite flekker. Som regel er ryggskjoldet til hannen om lag 9 cm langt og 15 cm bredt, men under gode forhold kan det vokse seg hele 25 cm bredt.
Taskekrabben har fem par gangbein, hvor det første er omdannet til store klør med svarte fingre. De andre beina har også svarte tupper, og er dekket med rader av små, stive hår. Det er mulig å skille ut både antennene og antennulene forfra. Sett frå undersida kan en se bakkroppen, som er sterkt redusert og brettet inn under forkroppen. Denne er breiere hos hunnen enn hos hannen.

Taskekrabben er et nattaktivt dyr som ligger nedgravd i sedimentene og gjemmer seg om dagen. Om natta går den ut og leter etter mat opp til 50 meter fra skjulestedet sitt. Som regel spiser den bentiske krepsdyr og bløtdyr, som den åpner skallene til med de kraftige klørne sine.
Hanner er spesielt aggressive mot hverandre, det hender til og med av og til at de dreper hverandre under kampene. De kjenner hverandre igjen på størrelsen på klørne; disse er mye mindre hos hunnen.

Nakensnegle

Nakensnegler eller nakengjellesnegler er en gruppe marine snegler.

Mange arter har vakre og sterke farger.
Størrelsen varierer fra 4 mm til 600 mm. Nakensneglene er rovsnegler. De beiter mellom annet på hydroider, mosdyr, lærkoraller og svamper.
I Norge er det registrert 85 arter.

Steinbit

Gråsteinbit (Anarhichas lupus) er den største arten av gruppen steinbiter.

Tennene skiller den fra andre steinbitarter. Begge kjevene er utstyrt med sterke kjegleformete fortenner, to rader med store ruglete jeksler på sidene, og to rekker med lignende jeksler i midten av ganen. Disse tennene bruker steinbiten til å knuse de harde ryggskjoldene og skjellene til krepsdyr og bløtdyr som den før seg på.
Den liker å gjemme seg blant steiner, og det ligger ofte skallrester fra bytte strødd rundt.
Dykkere som møter på den under vann rapporterer at den er temmelig harmløs i møte med mennesker. Men fiskere som drar den opp i båten må passe seg ettersom den blir ganske aggressiv og biter seg fast i det den skulle finne.
Den 27. juni 2007 ble det fanget en gråsteinbit på 22,84 kg med stang ved Hasvik i Finnmark

Rødspette

Rødspette (Pleuronectes platessa) er en fisk i flyndrefamilien.
Den er lett gjenkjennelig på sin brune, glatte overside med de karakteristiske røde «spettene».
Den blir normalt ca. 50 cm lang og veier rundt 1 kg, men individer på opptil 1 m med vekt på hele 7 kg er observert.
Den kan ligne på sandflyndre, som også har røde flekker, men skiller seg fra denne ved at skinnet er glatt og slimete, mens sandflyndras skinn har større skjell og tynt slimlag, og kjennes rut.
På hodet har den 4-7 beinknuter på en rekke fra øyet bak til den fremre delen av sidelinja.

Rødspetta lever på sandbunn ned til ca. 250 m dyp langs hele norskekysten. Den lever særlig av børsteormer.